30. oktober 2016

[Om mitt engasjement i ECPAT.]

Det siste halvåret har det ikke vært mange blogginnlegg fra meg. Dette skyldes ikke at jeg har sluttet å skrive, men at jeg har vært opptatt med å skrive for andre enn meg selv, noe jeg er glad for at jeg har muligheten til.

En av tingene jeg har vært vært opptatt med, er oppstarten av End Child Prostitution And Trafficking Norge, en interesseorganisasjon som jobber mot seksuell kommersiell utnyttelse av barn. Du har kanskje hørt om oss? Vi er en organisasjon som skulle ønske det ikke var behov for oss, men økt globalisering og tilgang på teknologi gjør at omfanget av overgrep mot barn for profitt er større enn noen gang. ECPAT finnes allerede i over 82 land.

Hvorfor jeg har engasjert meg? Kortfattet er det fordi jeg ikke fant en grunn til å la være. Jeg har allikevel samlet tre historier til deg nedenfor, for å gi deg et bilde av hvor lett det er å snu seg bort.



Phnom Pehn, Kambodsja, januar 2015. Jeg er på vei hjem en gang etter midnatt. Phnom Pehn er i en usedvanlig begredelig forfatning. En søppelstreik skaper hauger med råtten frukt, gamle klær og leker. Selv i det største turiststrøket har gatene begynt å stinke.

Foran meg går en far og leier en sønn i hånden. De går fort.
Det er først når jeg kommer nærmere at jeg skjønner at dette ihvertfall ikke er guttens biologiske far.

På flyet til Kambodsja har vi fått utdelt brosjyrer som forklarer hva det betyr å være en bevisst turist og at Kambodsja er et høyrisikoland for sexturisme, som de kaller overgrep mot barn. Det blir beskrevet hvor man skal melde fra om man ser overgrep, om kontaktinformasjon til offentlige instanser, barneorganisasjoner og om følgene et overgrep kan ha for overgriperen.

- Svin, tenker jeg for meg selv. Det der ser ikke riktig ut.

Men, stemmen inni meg sier også at jeg ikke kjenner hele historien. All kunnskap om overgrep til tross, hva gjør jeg? Absolutt ingenting. Tvilen og usikkerheten min lar jeg komme den potensielle overgriperen til gode og jeg går til mitt 3-stjerners hotell fordi det oppleves der og da som et enormt tiltak å være handlekraftig. For meg.

Den neste morgenen er jeg fortsatt kvalm. I almisse kjøper jeg haugevis med postkort av alle små barnehender jeg blir tilbudt, enda jeg vet det egentlig ikke er noe jeg bør gjøre. Den lokale guiden ber innstendig reisefølget vårt ha is i magen når gateselgerne komme løpende. At turister kjøper fra barn betyr at det kommer flere barn ut i gatene. Det øker konkurransen, presser prisene og desperasjonen for å få solgt. Å kjøpe fra barneselgere gjør at de er villige til å gjøre flere ting for å få dekket dagkvoten.

Hvorfor er det så vanskelig å si i fra?

Hongkong, Kina, april 2015. Gjennom en venn blir jeg introdusert for en kvinnelig hallik. Jeg skal intervjue henne fordi jeg er nysgjerrig på hvordan en 20-åring havnet i et miljø styrt av kinesiske triader, den lokale mafiaen.

Hun forteller bedagelig, men ganske trist, om hvor lett det er å skaffe prostituerte som spiser avføringen din (det koster omtrent 20 000 kroner) og om hvordan loven som forbyr gateprostitusjon gjør det usikkert for sexarbeiderne som er avhengige av å stole på mennene som finner dem på internett. Hun har vært aktiv i bransjen siden hun var 17 år.

Desperate mennesker gjør desperate handlinger fordi pengene skaper muligheter. Den 4 år gamle sønnen hennes er ofte med henne på slitne karaokebarer på jobb når hun ikke får barnevakt, slik hun også var med sin mor.

Et år senere ser jeg henne Facebook-tagget i en bursdagsfeiring på McDonalds med bursdagshatt. Hun som jeg tenkte var voksen på livsvisdom er kanskje heller en barnslig voksen fordi hun ble fratatt barndommen så altfor tidlig.



Vang Vieng, Laos, mai 2015. Jeg er på backpacking. En sen natt går jeg i søvne, og en kamerat stanser meg i resepsjonen. Søvndrukken, småkald og ganske forvirret blir jeg sittende og se på gjester gå inn og ut. Jeg har ikke møtt mange lokale turister på reisen, og bemerker at det er hyggelig at de også reiser på ferie, dette hotellet er jo fullt. Kameraten min ler av min uvitenhet.

— Men Tine, de barna er jo prostituerte. Hotellverten tilbød meg grupperabatt, 200 spenn per hode.
Utenfor sto prostituerte transvestitter lett tilgjengelig, slik det ofte er i sørøstasiatiske turiststrøk. Jeg hadde bare vært blind for at bordellet jeg tydeligvis bodde på tilbød roomservice.

Vi reiste videre neste dag.


Vær en bevisst turist

Maktesløshet er en klissete følelse. Den liker å bli sittende. Feighet er en annen. Latskap er derimot lett avfeie, særlig når man er på ferie.

Enkelthendelser summerer allikevel seg opp når du minst forventer det. Det handler ikke om fordelaktig karakteristikker som bein i nesa, sterk ryggmarg eller en iboende rettferdighetsans. Klisjeene om samfunnsansvar og bidragstrang er der fordi de burde. Dette er min gjenytelse for de gangene jeg ikke brydde meg nok.

I kampen mot seksuell utnyttelse og menneskehandel av barn tror jeg allikevel at det nytter å vite hva man skal se etter. I en ideel verden hadde den voksne hvite mannen den natten i Phnom Pehn vært en engelsklærer eller adoptivpappa. Den kvinnelige halliken hadde kanskje ikke blitt gravid som 16-åring og hun hadde sluppet å ta over familiebedriften hennes mor startet. Hadde turister spurt hotellene de bor på om hva de gjør for å begrense salg av barn i nærmiljøet hadde kanskje hotellverten bidratt med informasjonsformidling i stedet for mersalg.

Vi kan aldri redde alle, men det er et billig argument. Det skal ikke bety at vi ikke skal redde noen. Det er viktig å kjenne til hva det er som fører til at barn blir tvunget, lurt eller sier seg villige til å bli misbrukt. Bare på denne måten kan vi komme til kjernen på problemet.

Så hva kan du gjøre? I områder fullstendig avhengige av inntekter fra rike turister er det nettopp de mest besøkte turistmagnetene som setter dagsorden. Vær en #bevisstturist og fortell oss gjerne om steder som engasjerer seg i egne nabolag. Det skal lønne seg å bry seg.

Du kan lese mer om ECPAT Norge på våre hjemmesider og på Facebook.


Ingen kommentarer: