21. februar 2016

[Hvorfor vi nå bør snakke om Kambodsja.]

Det er gått noen uker siden det første demokratiske valget i Myanmar. Landets kjente opposisjonsleder Aung San Suu-Kyi har lovet å ha en finger med i oppbyggelsen av den nye tidsalderen, til tross for at hun foreløpig ikke har lov å bli statsleder. Da jeg besøkte Myanmar i fjor var befolkningen optimistiske om fremtiden. Samtidig var det særlig én bekymring jeg bet meg merke i: Håpet om å ikke bli et nytt Kambodsja, et land mishandlet og rasert både av sine egne og av de som kom utenifra. Et land hvor oppgjøret etter det totalitære terrorregime aldri ble gjort, og historiene fortsatt feies under slitte tepper selv om det er dype arr i både vegger, tak og menneskesinn. Hvorfor snakker vi ikke om Kambodsja?

Det har enda ikke vært et oppgjør etter folkemordet i Kambodsja på 70-tallet.
Bildet er tatt i torturfengselet Tuol Sleng, Phnom Penh. 

Kambodsja er kjent som en billig backpackerdestinasjon, med solgaranti, elefantridning og sprø franske baguetter. De tilbyr to tusen år gamle templer, en mildere curry enn sin vestlige nabo Thailand, og et roligere tempo enn Vietnam i øst.

En særlig fotografert turistattraksjon er å se lokale spise kakerlakker og edderkopper. Disse lokale delikatessene selges på gatemarkeder for småpenger. Gå etter lyden av knisende vestlige kompisgjenger iblandet hyl av skrekkblandet fryd. Bærekraftig for verdens fordeling av matressurser, naturligvis. Så ekkelt at det er underholdende. At dette ikke var vanlig føde før Røde Khmer forsøkte sulte befolkningen til døde gir en bitrere ettersmak få turistguider opplyser om. Rovhogst, landets voksende gruppe HIV-smittede (ofte mindreårige sexarbeidere) og malariasyke uten tilstrekkelig helsehjelp er samfunnsproblemer kun nevnt i bisetninger. Landmineofre som mangler lemmer etter å ha sanket metalldeler de kan selge til krigsentustiaske turister er enda lenger ned på listen.

Kambodsja er et av verdens fattigste land, fortsatt så korrupt at etter årevis med støtte fra utenlandske bistandsorganisasjoner, er det mange som nå trekker seg ut. Tilbake står kinesiske investorer, gjerne litt mer øvet på å håndtere problemet. Du eier kanskje en genser merket "Made in Cambodia"? Antallet kambodjanske fabrikker har økt i takt med kinesiske arbeiderlønner. Uskolerte kambodsjanske hender krever ikke mange dollar dagen. Kambodjansk økonomi er fortsatt så skakkjørt at det er bare backpackere som bruker kambodsjanske riel, de lokale selv foretrekker amerikanske dollar. Kanskje så  mange som en million menn er blitt solgt vitende eller uvitende som slaver på fiskebåter hvor de ofte betaler mer enn lønnen bare for å motta dagsrasjoner mat. Når en far ikke kan dekke gjelden, blir han tvunget til å selge barna sine. Canaderen Don Brewster, som har jobbet med kambosjanske ofre for menneskehandel i en årrekke, bekreftet i et intervju med BBC at han har besøkt landsbyer hvor alle barna har vært solgt.

Da vi spurte om hvorfor datteren i huset på 11 ikke var på skolen,
fortalte foreldrene at hun jobbet annenhver dag for å betale sine egne skolepenger. 

La oss gå litt tilbake i tid. Landet ble tvunget til kolonistatus i perioden 1884-1955, som en del av franske Indokina, foruten om Japan-tiden under andre verdenskrig. Den kambodsjanske kongen som gjenopptok makten etter løsrivelsen, døde i 1960 og hans filminteresserte sønn Sihanouk tok over. Filminteressert fordi han var det, og flere har siden hevdet at dette er en av grunnene til at han lot kuppet i 1970 skje. Inspirert av tiden og nabolandenes politiske helter begynte en kommunistisk bevegelse å ta form på landsbygda allerede i 1967. Bevegelsen skulle siden få navnet Røde Khmer. Den kalde krigen var på sitt kjøligste, Vietnam-krigen raste fortsatt og USA støttet mannen bak kuppet, den høyrevridde statsministeren Lon Nol i et forsøk på å unngå at større deler av Sørøst-Asia skulle bli kommunistisk.

Barn som leker i en av Phnom Penhs hovedgater. Mange bønder trekker til byene for å tigge eller samle søppel de kan selge.

Starten av 70-tallets Kambodsja var derfor preget av amerikansk bombing, mot Røde Khmers grupperinger, men også mot vietnamesiske tropper på kambodsjansk jord. Frem til 1975 økte hovedstaden Phnom Penhs befolkning fra 600 000 til mellom to og tre millioner på grunn av internt fordrevne flyktninger.

Det var allikevel et sjokk for mange da Røde Khmers lastebiler fulle av svartkledde geriljasoldater rullet inn i hovedstaden 17. april 1975. Røde Khmer-geriljagrupper hadde frem til da vært aktive i distriktene, mens myndighetene styrte byene. Hele byen ble tømt av de maoistiske soldatene, alle byborgere sendt til landet. Kambodsja skulle bli et jordbruksamfunn og for å markere de nye tidene satte den nye landsledelsen tidsregningen tilbake til år null og forkastet pengesystemet totalt. I resten av deres nesten fire år lange styre hadde Phnom Penh en befolkning på omtrent 25 000, mesteparten fengslede fanger som skulle henrettes.

I dag er Røde Khmer kanskje aller mest kjent for folkemordet. Unge bondesønner og -døtre slaktet ned alle som kunne mistenkes et snev av borgerlighet eller tilknytning til politiske motstand. Særlig var akademisk bakgrunn sett på som et tegn på klassefiendlighet, vel uvitende av hvordan man kunne bedømme dette, ble selv mennesker med briller henrettet, gjerne etter utvidet bruk av tortur.

Frem til slutten av 1978 jobbet hele befolkningen mer eller mindre med matproduksjon, selv om mesteparten sultet. Brorparten av dette solgte nemlig Røde Khmer til Kina i bytte mot våpen for å kjempe mot landsfienden Vietnam. Mer enn en femtedel av landets i underkant av 8 millioner store befolkning hadde til da omkommet av sult, utmattelse eller henrettelser. I 1978 så Vietnam seg lei på Røde Khmers gjenstridige grenseangrep og invaderte landet, en prosess som tok fire dager. Fra 25. desember 1978 var Kambodsja under vietnamesisk styre, en omstridt okkupasjon som vedvarte til 1989.

Under Røde Khmers regime var all religion forbudt. Etter regimets fall har buddhisme igjen fått en stor plass i samfunnet.

Vietnameserne åpnet arbeidsleirene, løslot politiske fanger og satte umiddelbar stopp for Røde Khmers terrorregime, som selv løp ut i skogen. Allikevel er det få i Kambodsja som snakker om dette som en frigjøringsepoke. Okkupasjon ble fordømt av resten av verden, da både Kina og USA så på Vietnam som en fiende. Okkuperte Kambodsja ble derfor holdt under en internasjonal boikott frem til 1991, hvor kong Sihanouk igjen overtok makten og bistandsorganisasjoner ble ønsket velkommen.

Og det er dette som er linken til dagens Myanmar, hvor internasjonal boikott og et strengt militærregime har stanset utvikling siden 1963 og frem til omtrent akkurat nå. La meg gi deg flere eksempler:

Blir du matt av Kambodsjas historie er det bare å dra til en strand, eller kanskje slå deg løs i Phnom Penhs yrende uteliv. Fortsatt sies det at om du ønsker kjøpe en asiatisk kone bør du reise til Thailand, om du ønsker kjøpe et barn kan du bare reise til Kambodsja. Dette er ikke markedsføring rettet mot håpefulle foreldre. Litt for spenstig? Selv om narkohandelen ikke er så åpenlys lenger, er det fortsatt go-go barer som selger hasj over disken til hvite turister. Sterkere stoffer finner du under bordet, pushet frem av små barnehender som ofte selv ønsker hjelp til å få tankene til et annet sted.

I Kambodsjas naboland Laos budsjetterer myndighetene årlig $18 per barn til utdanning. Selv bruker de $1 per barn på skole og helsetilbud årlig. Ikke en gang i Kambodsja kan en lærer overleve på en slik lønn, og skolegang er forbundet med korrupsjon. Under opptaksprøvene til universitetet i 2014 arrangerte myndighetene en crackdown i et forsøk på å kutte ned på juks. Tidligere hadde opptakene en stårate på 87 %, de fleste hadde betalt for å få svararkene på forhånd. I 2014 passerte 12 %. Masterbevis deles fortsatt ut av kongen, men i tiden fremover vil de forhåpentligvis bli tildelt flere som har egenhendig jobbet for dem.

Det er også et spørsmål om hvem som skal fortelle historien. Det var aldri et oppgjør etter alle dødsmarkene, torturfengselet og arbeidsleirene. Selve lederen bak Angkar, "organisasjonen," Pol Pot rømte også til jungelen hvor han døde naturlig i 1998. Liket ble brent på en haug av traktorhjul, siste rest av geriljagruppen ble oppløst kort tid etter. Det er bare en håndfull mennesker som er stilt for retten. Resten lever vanlige liv, side om side med gjenlevende ofre.

Det er én journalistskole i hele landet. Elevene må vinne et stipend for å komme inn, i et forsøk på å utdanne journalister som ser andre muligheter enn pengetransaksjoner for å komme frem. Skjønt, etter å ha selv besøkt skolen, vet jeg at interessen for journalistikk som håndverk er laber. Alle journalistikkstudentene vi møtte ønsket å jobbe med markedsføring. Det er tross alt der pengene ligger. Dessuten, la de alle til, det var tryggere.

Selv for den lille gruppen som ønsker være journalister, er presset stort, og særlig fra myndighetene.

Unntaket er de engelskspråklige avisene, som Kambodsja har noen få av. Phnom Penh Post og The Cambodian Daily har utenlandske redaktører. Det betyr at de kan skrive om hva de vil uten at myndighetene blander seg. En større årsak til sistnevnte er allikevel at engelske nyheter dessverre bare er forståelig for en brøkdel av kambodjanerne. Mer populært er tv-kanalene til CTN, som jeg også har besøkt. Her fikk vi streng beskjed om å ikke publisere bilder vi tok i møterommene. Det som nyhetsredaktørene diskuterte én dag, kunne være farlig informasjon å publisere en annen dag. Ukyndige i khmerskrift kunne vi uvitende legge ut bilder av oss selv på besøk, teksten i bakgrunnen kunne få fatale følger.

Dette er ikke en tekst om at Kambodsja er en tapt sak, for det er ikke tilfelle. Man kan ikke forvente at et land i ruiner kan gjenoppstå på noen få tiår. Historiene til landene er naturligvis også svært forskjellige. Røde Khmer tok særlig knekken på den voksne delen av befolkningen, familier ble splittet og naboer tvunget til å være fiender mot hverandre. Kambodsjas økonomi er i dag bedre enn på lenge. Økt fokus på arbeiderrettigheter, medlemskap i Verdenshandelsorganisasjon og en rekke andre tiltak har også bidratt til at landet går en lysere fremtid i møte med sjumilsstøvler. Allikevel, det er mye lærdom i den nyere historien til dagens Kambodsja, særlig med hensyn til den voksende turismen som nå kommer til landet i rekordfart.

Så hvorfor snakker man ikke mer om Kambodsja? En klassevenninne i faget "Reporting Southeast Asia" svarte tørt: Fordi det er så usexy. 

----------

Mer om mitt besøk til Kambodsja:

Intervju med massøren An Un.

2 kommentarer:

Ghost of Goldwater sa...

Veldig interessant artikkel og godt skrevet.

Tine sa...

Takk!